Kanskje noen av dere leserene mine viste at jeg slet ganske mye med angst for
alt mulig før. Og etter en stund som jeg begynte å føle meg bedre, fikk meg kjæreste
og mere selvtilitt så forsvant den. Og så ble det slutt da, men var fortsatt like glad og
sånn. Og er det enda, men nå føler jeg sakte den begynner å komme tilbake igjen. og
jeg hater det. Føler meg bare så svak, redd og pysete. Og slitet med en slags dyp
"kjærlighets sorg" fra noe anna igjen ifra 7. klasse, som jeg ikke klarer å legge vekk..
Nå er det ca rundt et år siden det tok veldig hardt inn på meg som gjor at jeg fikk
angsten. Som gjør at jeg tenker veldig mye for tia. Alt for mye, som gjør meg i dårlig
humør. Og ja jeg føler til og med jeg har fått angst når det gjelder dansinga, nå for tia
blir det bare så mye trening og det gjør meg gal. Før var det bare gøy, men nå føler jeg
at jeg blir dårligere og dårligere, føler jeg snart gir opp. Får ikke til noe, blir bare helt
frustrert, får panikk, begynner å svette, puster tungt, stiller meg bak. I hvertfall når
andre folk som ikke går på dansinga jeg går på, ser på.
På skolen er det blitt myyye bedre! Før var jeg rett og slett redd, jeg var redd ute i vært
frimenutt for at noen skulle komme å gjøre meg noe, si noe stygt til meg eller noe.Og
ja jeg ble slengt dritt til ganske ofte som gjor at angsten steg og selvtilitten sank.
Jeg var meg selv fult ut, var veldig "emo" før om dere skjønner. Men ja merker jo at de
fleste hatet meg. Og at jeg var et veldig stort snakke emne for mange, negativt. Altså..
Jeg gikk fortsatt rundt som jeg var, og var redd. På doen på skolen er det en tegning
av en "emo" jente. Jeg aner ikke hvem som har tegna den, eller hvem de mener med
den. Men om de mente meg og mine venner? Så jævlig tragiskt. Det sto liksom
"Hvem faen tror dere at dere er" Og "Emo faen" og sånne ting. Og sikkert mere jeg
ikke husker. Fikk stygge blikk, og etter vært fikk vi en gjeng som plagde oss mye.
Prøvde å ikke tenke på det, men selvføgelig gjor jeg det. Prøvde å ikke la det gå ut
over meg selv, men det gjor det. Begynte å slite med litt av vært som jeg angrer på.
Både med maten og andre ting.
Så var det alltid noe som gjor at jeg var redd, jeg prøvd for vær dag som gikk å bli mere
posetiv, glad og sånn. Så folk kunne like meg bedre, fordi jeg ikke liker negative folk selv.
Noen bilder fra åssen jeg så ut i "emo" tia.
En jente begynte å snakke til meg og si at jeg var stygg, at jeg ikke passa inn
på skolen. Burde skifte stil, og prøvde å si hva jeg skulle gå med og sånn. Jeg
tenkte ikke speiselt på det og dreit i henne, men utover skole året fikk jeg stygge
blikk av henne ofte. Noe som gjør at jeg veldig sterkt egentlig bare misiker henne.
Å være nye 8. klassinger på en ungdomskole, er nok alltid skummelt for alle. Og
det skal gå over etter noen uker sier dem. Men for meg, tok det over halve året, for
først nå er jeg ikke noe redd. Og 8. klasse er snart over.
Jeg har fortsatt den "kjærlighetsorgen" tenker på det stortsett hele tia. Men så klarte
jeg å legge det vekk en stund. Begynte å forelske meg i en annen, som gjor at jegg
forandret meg på stil. Begynte å bli mere normal om jeg kan kalle det. Men merker
fortsatt at jeg ikke er bra nok. Så nå surrer jeg rundt og aner ikke hva er hvor eller
hvordan jeg skal oppføre meg, eller se ut. Jeg er så usikker.
Jo jeg kan ha skikkelig bra selvtilitt noen ganger, så kan jeg være skikkelig over
glad. Være udavent tør og være meg selv helt ut. Men det er bare om jeg er i sånn
skikkelig bra humør. Og det er jeg ofte på en måte.
Men som oftes er selvtilitten ganske lav, og er ofte usikker.
Bilder av hvordan jeg begynte å bli mere og mere ikke "emo"
Jo jeg liker fremdeles å skille meg ut på andre måte da. Jeg vil ikke akkurat
være "normal" lik alle andre. Prøver fremdeles å være meg selv. Bare forandre
meg litt, fra stil til personlighet. Jeg er fremdeles gamle Sonja, som vil at folk
skal like henne.
Og bare for å nevne, dette innlegget VAR ikkke ment som noe typiskt tragiskt
klage innlegg, bare siden noen spurte om jeg kunne lage et innlegg omg angst
siden jeg hadde så stort mye av det for ganske lenge siden! Så det var jo på en
måte et LITE kort utdrag av "min" historie. Selvom innlegget blei døds langt håper
jeg noen i hvertfall gadd å lese det. Og kanskje kommentere :) !
